En gitt bakterietype vil ha helt spesifikke proteiner på sin overflate som bare den typen bakterier har. Det samme finner vi hos mennesket, og ulike personer har ulike typer proteiner på sine celleoverflater som er mer eller mindre spesifikke for et hvert enkelt individ.
De membranproteinene som immunsystemet vårt reagerer mot kaller vi antigener. Antigener er molekyler som lymfocyttene våre gjenkjenner, både egne og fremmede antigener. Det lymfocyttene benytter seg av for å gjenkjenne slike antigener er spesifikke reseptorer som kan binde og dermed reagere på antigener.
I praksis er det altså slik at én enkelt lymfocytt bare har én type reseptor for én type antigen!
En viktig type slike molekyler hos mennesket er MHC-molekyler (major histocompatibility complex). Det er disse som definerer oss selv, det vil si våre egne celler og vev. Og det er på grunn av disse molekylene vi ikke uten videre kan transplantere eller overføre organer som det passer oss fra individ til individ. Våre egne immunceller gjenkjenner egne MHC-molekyler som «oss selv» og angriper dem følgelig ikke. På den annen side vil fremmede MHC-molekyler, gjenkjennes og angripes. Ved organdonasjon er det forlikelighet i blant annet MHC-molekyler som er avgjørende for om en mottager vil kunne beholde organet og ikke frastøte dette. Er det ikke forlikelighet, risikerer man at immunsystemet gjenkjenner det som et fremmed organ og angriper det, slik at kroppen frastøter det. Fullstendig forlikelighet er tilnærmet umulig, men stor grad av likhet mellom MHC-molekyler er mulig, og ved hjelp av løpende immunhemmende behandling kan transplantasjonen ha et heldig utfall.
I tillegg til at våre lymfocytter, det vil si både B- og T-lymfocytter, har reseptorer som gjenkjenner antigener, kan B-lymfocyttene lage antistoffer som også binder de samme antigenene (fig.14). Det betyr i praksis at en B-celle med en gitt reseptor for et antigen, vil være opphavet til antistoffer som binder det samme antigenet. Faktisk er det slik at en B-lymfocytts’ reseptor mot antigen er et antistoff som er festet til cellemembranen.
Vi har fem ulike typer antistoffer (også kalt immunoglobuliner-lg) i kroppen vår. Antistoffene har en konstant del som immunceller i kroppen din kan kjenne igjen, og minst to variable deler, som er den delen som varierer fra antistoff til antistoff og som binder sitt spesifikke antigen. Det betyr at et antistoff normalt kan binde to antigener.
Et resultat av alt dette er at dersom immunapparatet vårt skal være i stand til å reagere på tusenvis, for ikke å si millionvis av ulike mikroorganismer, må du fra fødselen av være utstyrt med millionvis av lymfocytter med ulike antigenreseptorer. Det er du. Faktisk er du utstyrt med lymfocytter med så mange ulike antigenreseptorer at du etter all sannsynlighet bare benytter deg av en brøkdel av dem gjennom livet ditt. Kroppen din er med andre ord generøst utrustet til å møte gedigne mengder antigener – som du aldri vil møte.
Fig.14 Antigen og antistoff