Betennelsesprosessen, og muligens feberreaksjonen, er også fysiologiske prosesser som tilhører immun-systemet, og fungerer helt uavhengig av hvilken mikroorganisme eller tilstand som initierer reaksjonen.
Enkelt forklart kan vi si at betennelsesprosessen er en fysiologisk reaksjon som gjør immunapparatet oppmerksom på en skade eller invasjon og bidrar dermed i reparasjonen av denne. Ødelagt, skadd eller irritert vev, tilstedeværelse av mikroorganismer, kjemikalier fra mikroorganismer eller immunceller lokalisert i vevet, samt høy temperatur er eksempler på faktorer som kan initiere (å sette i gang) betennelsesreaksjoner.
Klassiske symptomer på betennelse er hevelse i vevet, man blir rød, varm og stedet der betennelsen er blir smertefullt. Et femte symptom er nedsatt funksjon (functio laesa). Årsaken til disse symptomene ligger i at under betennelse skapes det massiv vasodilatasjon lokalt, blant annet forårsaket av histaminfrisetting fra leukocytter. Den økte blodtilstrømmingen øker det vaskulære trykket i kapillærnettene, slik at det oppstår et lite, lokalt ødem i stedet der betennelsen er. Dette gir hevelse, rødfarge, varme og også smerte pga. strekk i vevet. Hevelsen varer til betennelsen er over og overskuddsvæsken i vevet er drenert. Det fysiologiske poenget med denne reaksjonen er å tiltrekke immunceller og næringsstoffer til det skadde eller infiserte området for å effektivt rydde opp i problemet og reparere skaden der (fig.13).
Fig.13 Betennelse: mobilisering av immunceller
Immunceller vandrer mot infeksjonsområdet, først via blodbanen, og derfra ut i det betente vevet mot det skadde eller infiserte området.
Feber initieres av pyrogener, stoffer som skilles ut fra makrofager ved infeksjon. Et eksempel på dette er interleukin-1. Pyrogenene virker på «temperatur-regulerings-senteret» i hypotalamus som øker prostaglandinfrisettingen sin. Prostaglandin vil så kunne endre termperatursettingen i hypotalamus. Det betyr at hypotalamus, som normalt er innstilt på å holde kroppstemperaturen på 37°C, kan få beskjed om å endre temperaturen til for eksempel 39°C. Effekten av dette blir at metabolismen øker, fordi temperaturen stiger. Det betyr også at reparasjonshastigheten i kroppen vil øke, fordi høyere temperatur gjør at kjemiske reaksjoner går fortere. Man ser for seg at dette også skal bidra til å hemme eller ødelegge bakteriell vekst – og at feber slik sett er gunstig for oss.