Vi har tre typer granulocytter:
- basofile
- eosinofile
- nøytrofile granulocytter.
Fellesbetegnelsen granulocytt har de fått fordi de inneholder en rekke granula eller partikler i cytoplasma som gir dem et karakteristisk kornete uttrykk.
De basofile granulocyttene utgjør 0,5 – 1% av leukocyttene. De har en levetid på mellom få timer til et par dager. Disse cellene er involvert i flere funksjoner, men er kanskje mest kjent for sin rolle i å tiltrekke andre blodceller til et infeksjonsområde. Det gjør disse cellene ved å frisette histamin som gir vasodilatasjon, altså det at blodårene utvider seg. Følgelig strømmer det mer blod til området og flere blodceller vil ankomme. I tillegg fungerer histamin i seg selv som et kjemotaksin, det vil si et stoff som stimulerer andre celler, fortrinnsvis celler tilhørende immunsystemet, til å bevege seg i den retningen kjemotaksinet kommer fra. Denne prosessen kalles kjemotakse.
En nær slekting av de basofile cellene, mastcellene, fins i kroppens bindevev og har relativt lik oppbygning og funksjon. Det er de basofile cellene og mastcellenes histaminsekresjon som hemmes ved bruk av antihistaminer, for eksempel av enkelte allergikere, for å hemme eller nedsette allergiresponsen. Rennende og hovne øyne eller nese kommer av histaminets vasodilaterende effekt.
De eosinofile cellene utgjør 2 – 4% av leukocyttene og har en levetid på ca. fem dager. Deres viktigste funksjon er å angripe invaderende parasitter i kroppen din. Det vil si flercellede organismer som ikke lar seg spise av andre immunceller. De eosinofile cellene tar knekken på slike invaderende organismer ved å samle seg på dem, skille ut sine etsende enzymer og slik ødelegge parasitten. På den negative siden (for mennesket) er disse cellene også involvert i allergireaksjoner, inkludert astma.
De nøytrofile cellene har en levetid på fra noen timer inntil et par døgn, og utgjør 50 – 70% av leukocyttene og er dermed den av de hvite blodcellene vi finner flest av. Nøytrofile celler er fagocytter (fig. 6), det vil si spiseceller, som har som hovedoppgave å angripe og drepe bakterier. Det gjør de ved å spise bakteriene (fig.6), for så å skille ut diverse stoffer som defensiner, hydrogenperoksid og andre reaktive stoffer til den vesikkelen bakterien(e) ligger i, og som endelig perforerer og dreper dem.