Erytrocyttene produseres utelukkende i beinmargen. Denne produksjonen, erytropoiesen, reguleres av flere lokale faktorer i beinmargen, men det dominerende hormonet i denne produksjonen er erytropoietin (EPO).
EPO skilles ut fra spesialiserte celler i nyrene (fig.5) som reagerer på oksygennivået i blodet. Dersom dette er lavt i forhold en gitt terskelverdi, vil EPO skilles ut i blodbanen- banen og følge blodet fram til beinmargen, hvor det virker på stamceller slik at produksjonsutviklingen i retning av erytrocytter økes. Det som skjer er at en stamcelle vil dele seg og utvikle seg til en proerytroblast. Denne kan minne om en stamcelle, men er linjespesifikk. Det vil si at den kan kun utvikles i en retning (i motsetning til stamcellene), nemlig som erytrocytt. Proerytoblasten deler seg og videreutvikler seg igjen og igjen til en mer og mer moden erytroblast. Endelig spytter den ut cellekjernen og er blitt en reticulocytt. På det tidspunktet cellen blir skvist ut av beinmargen og inn i blodbanen er den oftest en moden erytrocytt. Noen reticulocytter fins også i blodbanen, men det er i små mengder. Denne utviklingen tar et par uker.
Etter 120 dager i blodbanen brytes de fleste erytrocytter ned. Det skjer hovedsakelig i milten, men også til en viss grad i beinmargen og leveren. Der vil makrofager (store spiseceller) spise og bryte ned erytrocyttene. Hb klippes da opp til de to hovedkomponentene hem og globin (polypeptider). Globin brytes videre ned til aminosyrer som kan benyttes på ny. Hem-gruppene klippes også opp der jernionene bindes til proteiner og lagres til fremtidig bruk. Den resterende forekomsten av hem omformes til bilirubin, et gulaktig stoff som, i tillegg til å bli skilt ut med urinen som urobilin, fanges opp av leveren og sekreres med gallen til tarmen. Der omformes bilirubin videre til urobilinogen, som igjen omdannes til stercobilin som gir avføringen sin karakteristiske brunfarge.
Fig.5 Erytrocyttens produksjon og nedbrytning se kap. 1.3.2.2 for nærmere beskrivelse